2. Områdebeskrivelse

2.1 Samlet beskrivelse

Det utvalgte kulturlandskapet Steinssletta ligger rundt 5 kilometer nord for Sundvollen og drøyt 5 kilometer sør for Hønefoss, delvis i Hole og delvis i Ringerike kommune. De sentrale delene befinner seg ca. 65 m.o.h., omtrent like høyt som Steinsfjorden, som ligger øst for området. Steinssletta befinner seg innenfor Østlandets innsjø- og silurbygder.

Samlet areal er 12 147 dekar, hvorav 75 % av arealet ligger i Hole kommune og 25 % av arealet ligger i Ringerike kommune. Det meste av arealet, anslagsvis 90-95 %, er fulldyrka jord. På Ringerikes del er det så å si utelukkende korn-, oljevekst- eller frøproduksjon, på ett bruk dyrkes det poteter i større skala. Husdyrhold finnes altså ikke. I Hole er også kornproduksjon dominerende. I tillegg er det ett bruk som dyrker poteter, ett bruk dyrker grønnsaker. På noen få eiendommer er det gårdsturisme, og noen få gårder har husdyr. På ett bruk er det ammekyr og på to bruk eggproduksjon. I tillegg er det noen få sauer og hester. Det er i alt 54 bruk innenfor området, 36 i Hole og 18 i Ringerike. Alle drives aktivt, enten av eier eller ved bortleie.

Steinssletta med områdene rundt kan karakteriseres som en ”juvel” i det norske kulturlandskapet. Beliggenhet, lang historie, fruktbar jord og et godt klima har sammen med flinke bønder skapt en helhet som både må tas vare på og utvikles på en god måte.

I Nasjonal registrering av viktige kulturlandskap i Buskerud var tre mindre områder i utkanten av Steinssletta tatt med. De ble kalt Mo - Bjørnstad, Stein og Hårum, og lå alle i Hole kommune. Området som er beskrevet i forvaltningsplanen er betydelig større. De tre nevnte registrerte områdene fikk høyeste verdi i Nasjonal registrering av viktige kulturlandskap i Buskerud i 1999, noe som også bekreftes gjennom nye undersøkelser i 2005. Områdene vurderes høyt både når det gjelder botaniske verdier og kulturhistorie. En ny botanisk kartlegging i 2008 styrker inntrykket av Steinsslettas verdi.


Bildene viser dragehode (t.v.) og løvehale som ble funnet på Steinssletta sommeren 2008.

Jordbrukslandskapet ligger mellom Steinsfjorden i øst og Tyrifjorden/Storelva i vest. Det er godt klima og berggrunnen er kalkrik, noe som gir grunnlag for et variert plante- og dyreliv. Steinsfjorden blir ofte betegnet som Europas beste krepsevann og årlig høstes 2 -3000 kg av denne delikatessen. Stor krepseinteresse i bygda har sikret en bærekraftig forvaltning og utnyttelse av edelkrepsen.

I Burudåsen på østsida av Steinssletta er det kalkfuruskog og en svært artsrik og variert flora. På vestsida ligger den vernede kroksjøen Juveren, som er en naturlig næringsrik innsjø. Juveren er en av de rikeste fuglelokalitetene i Buskerud, og det observeres jevnlig blant annet sothøne og sivhøne. Like ved ligger verneområdet Lamyra, en gjengrodd elvesving, som nå betegnes som ekstremrik myr. Både kalkfuruskogen og meanderne skaper en fin ramme rundt dette velutviklede kulturlandskapet. Noen av disse områdene har vært vernet i flere tiår og har således ingen sammenheng med forvaltningsplanen for Steinssletta. Likevel inngår disse områdene som en naturlig del av det utvalgte kulturlandskapet.

Landskapet mellom Norderhov og Ask er de sikreste hekkeplassene for den truede åkerriksa i Buskerud. Det er laget en handlingsplan for å ta vare på åkerrikse i Norge. Som navnet sier hekker den i eng eller åker, og vi håper bøndene vil være med å ta vare på denne spesielle fuglen med den karakteristiske lyden.


Veletablert fangdam med dunkjevle på Steinssletta høsten 2008. Foto: Åge Geir Hanssen.

Bøndene på Steinssletta anla de første fangdammene i Buskerud. Disse dammene skal fange opp og sedimentere avrenning fra jordene, og dermed holde tilbake næringsstoffer som nitrogen og fosfor. Vi må kunne si at gode gjødselplaner, endret jordarbeiding og effektive fangdammer har vært med på å forbedre vannkvaliteten i Steinsfjorden betraktelig. Det er viktig at dammene vedlikeholdes og tømmes regelmessig. Vegetasjonen i og langs dammene har skapt liv og variasjon i det flate åkerlandskapet.

Dette rike og varierte landskapet skaper variasjon og livsmiljøer for planter, insekter, fisk, reptiler, amfibier, fugl og pattedyr – ja nesten alle grupper som finnes i norsk natur. En positiv og bærekraftig utvikling av jordbrukslandskapet med omliggende sjøer, elver, skog og våtmark gir grunnlag for et særdeles rikt og variert biologisk mangfold etter norske forhold.

Det aller meste av det utvalgte kulturlandskapet Steinssletta er dyrket mark som holdes godt i hevd. Slik vil det også være i tida fremover. De botaniske mest interessante områdene er som oftest små tørrbakker, tidligere beiter, vegkanter og områdene i og rundt fangdammene. Det er behov for ytterligere kartlegging av naturverdier i både Hole og Ringerike. I 2009 starter andre runde kartlegging av naturtyper og biologisk mangfold i disse to kommunene. Da er det naturlig å legge ekstra innsats i kartlegging av Steinssletta.

2.2 Avgrensning Steinssletta

Den egentlige Steinssletta befinner seg på begge sider av E 16, og avgrenses av Stein og Steinsvika i øst og Steinsåsen i sør. Mot sørvest strekker slettelandskapet seg nesten ned til Sælabonn, og avgrenses av skog. Dette området kalles Brenna, og inneholder rundt 15 småbruk utskilt fra Sørum-gårdene, flere av dem var tidligere husmannsplasser.

Grensa i vest er trukket over den oppdyrka Mosmoen fram til Mostjern, videre opp til Berger, Rå og Gile, der den krysser E 16. Sørum, Mo og Bjørnstad har tunene på mindre høydedrag over sletta, mens Bjørke litt lenger nord ligger lengst sør på en delvis skogkledd mindre ås. Nord for Stein ligger Lore og Hårum på to nord-sørgående høyderygger. Øst for innmark og tun på Lore er det et skogkledd areal som faller bratt ned i Steinsfjorden. Her er det et ganske stort antall hytter. Dette ligger utenfor området.

Nord for Hårum-gårdene er den skogkledde Hårumåsen/Burudåsen, som er nevnt i forrige kapittel. Øst for Hårumåsen er det ei flat oppdyrka slette på begge sider av Myrabekken. På vestsida av denne åsen er det ei noe bredere fulldyrka slette, som deles av Vakerbekken/ Vestigardsbekken. Den delvis bebygde, delvis skogkledde Ringåsen i nordvest ligger utenfor området, mens Hesselberg lengst nordvest danner overgangen til landskapsrommet rundt Norderhov kirke. Grensa i nord følger delvis skoggrensa ved Gagnum, delvis tvers over dyrkamarka mellom Gagnum og Vaker og delvis et mindre dalsøkk rett nord for Vaker-gårdene. Videre sørøstover er Åsaveien grense.
 
Kartet viser avgrensningen av Steinssletta som utvalgt kulturlandskap, 12 147 dekar. (Klikk her for større format)


Deler av det utvalgte kulturlandskapet Steinssletta, sett fra sør. Foto Jørn Jensen.

2.3 Kulturhistorie

Denne beskrivelsen baserer seg befaringer i området, samt skriftlige kilder som bygdebok for Hole og "Norske Gardsbruk", i liten grad "Ringerikske slekter". Kart, både dagens økonomiske kartverk og historiske kart, er også brukt. Noen få tun er tidligere befart i andre sammenhenger, men beskrivelsene av tunene ellers er gjennomført etter befaring fra vei og sentrale utsiktspunkter (Burudknadden og Steinsåsen).

Etter beskrivelsen av en del tun står det "Verneverdig tun" i teksten. Denne opplysningen baserer seg på en rask vurdering ut fra foreliggende opplysninger og befaringer, men har ingen formell status. Den er på linje med vurderinger utført for eksempel i forbindelse med uttalelser til søknader om tilskudd til verneverdige bygninger i landbruket (SMIL). Begrepet verneverdige bygninger får først en formell status hvis kommunen regulerer et område til spesialområde med formål bevaring. Det er ingen slike områder innenfor det vi her har kalt Steinssletta, det er for øvrig sjelden å finne slike arealer i jordbruksområdene. Vårt prosjekt omfatter ikke et slikt arbeid.

2.3.1 Forhistorie

Steinssletta er et jordbrukslandskap med røtter langt tilbake i tid. De fleste gårdene er kjent i skriftlige kilder fra 1300-tallet, og gården Stein er nevnt i tallrike kilder fra 1200- og 1300-tallet, i beretningene om kong Halvdan Svartes død og gravleggelse. Halvdanshaugen gjør fortsatt et mektig inntrykk der den troner på sletta ut mot Steinsfjorden, og med en diameter på over 50 meter hører den til storhaugene i Skandinavia.

Spredt langs høydedragene ligger gravhauger enkeltvis på flere gårder: Mo, Bjørnstad, Bjørke, Hårum, Rå, Veisten og Hesselberg. Mange av dem representerer sannsynligvis en siste rest av tidligere bortpløyde gravfelt i det fulldyrkete landskapet. Et gravfelt med sju hauger er i dag intakt på Steinssletta ved Hårum, men ved nordre Sørum ligger et gravfelt med 13 gravhauger under pløyelaget, oppdaget som vegetasjonsspor under flyfotografering. Under åkerjorden ligger også de forhistoriske gårdene gjemt. Det er et åpent spørsmål om hvor gårdene lå i jernalder og vikingtid. Det vi vanligvis ser andre steder, er at gårder og tun flyttet med jevne mellomrom, men innenfor et begrenset område. Dette skjedde i perioden fra yngre bronsealder til folkevandringstid (1000 f.kr. - 550 e.Kr.), men seinere i yngre jernalder valgte de ofte et annet område – nærmere dagens tun.

Funnene fra eldre og yngre jernalder er ikke så mange (ca 20) fra Steinssletta, men de strekker seg likevel sammenhengende i tid fra yngre romersk jernalder (200-300-tall) til vikingtid (800-1000). Vi finner de eldste funnene innenfor de samme områdene som de yngste, på Mo, Hårum, Stein og By. Først i vikingtid er det funn også fra andre områder: Øderå, Lore, Bråk, og Hesselberg.

Halvdanshaugen har vært omgitt av stor oppmerksomhet, både i middelalder og seinere, og særlig på 1700-tallet var det mange som var opptatt av den. Nylig ble det foretatt noen beskjedne undersøkelser i haugen, og det ble både gravd en mindre sjakt inn i siden på den, og boret med smale borerør så langt ned gjennom haugen som det var mulig å komme. Mye gjenstår å undersøke, men det er uomtvistelig at bunnen under haugen er fra folkevandringstid (400-550), mens et lag høyere oppe er datert til vikingtid (800-1000). Det er liten tvil om at haugen er bygd i to faser.

Området ved gravhaugen har vært et viktig knutepunkt langt tilbake i tid. Den gamle allfarveien passerte gjennom tunet på Stein, og her skjedde skiftet fra land- til vanntransport. Stormannen på Stein hadde kontrollen over knutepunktet, og bygdeborgen på Hesthagaberget har trolig hatt en viktig funksjon i forhold til omlastingsstedet.

Stein fortsatte å være storgård utover i middelalderen, og på 1100-tallet ble en liten kirke oppført i stein, viet til St. Olav. Den var først privatkirke, men ble seinere soknekirke for Stein sokn. Kirken var i bruk til ut på 1500-tallet, men ble delvis revet etter en brann på 1600-tallet. Kalkovnen på Stein kan ha brukt stein fra kirken som materiale for kalkbrenning.

Det går et gammelt sagn i bygda om Gygra eller Gjøgra som skulle bygge bru over Steinsfjorden. Hellig Olav skulle bygge kirken på Stein. De to veddet om hvem som skulle bli først ferdig. Gygra kastet stein ned i fjorden, og var nesten ferdig, da kirkeklokkene ringte i Steinskirka. Gygra ble da så rasende at hun kastet de to største steinene hun fant mot kirken, men de kom for langt og havnet på Mo. Da rev hun av seg høyre lårbein og slynget det mot kirken. Beinet falt ned på et jorde nord for gården, og på stedet ble det et oppkomme, Gjøgraputten. Putten inneholdt stinkende svovelholdig vann, og var på 1960-tallet en sump, men ble seinere oppdyrket.

2.3.2 Jordbrukshistorie

Historisk bruk av området har vi ikke kartlagt i særlig grad. Storparten av arealene må ha vært brukt som åker og slåttemark, delvis beite, i lang tid. Mindre deler av Steinssletta var imidlertid ikke oppdyrka, den var myrlendt og skogkledd til tidlig på 1900-tallet . De tre Sørum-gårdene har nydyrket store arealer lengst sørvest i området. I 1948 hadde disse gårdene 960 dekar dyrka jord og 215 dekar annet jordbruksareal (trolig beite), i 1990 var det 1789 dekar dyrka mark. Det utgjør en økning på drøyt 50 %.
Husdyrtallet har gått drastisk ned, i likhet med de andre flatbygdene på Østlandet. "Norske Gardsbruk" fra 1948 har opplysninger om antall husdyr på drøyt 50 gårder innenfor området.

Så å si alle bruk hadde mjølkeproduksjon. Hvis vi ser bort fra Stein, som hadde 90 mjølkekyr, varierte antall kyr fra to til 40. Alle bruk hadde gris og høns, men i lite antall, altså til eget bruk. Dessuten var det fortsatt hest på nesten alle gårdene. Som nevnt ovenfor er det i dag bare et fåtall bruk som har husdyr. Vi mangler konkrete opplysninger om når de enkelte bruk la om fra husdyrhold til ensidig kornproduksjon, men for de fleste foregikk denne overgangen i løpet av 1960-åra. Stein, som den første gården, sluttet med mjølkeproduksjon i 1948, nordre Lore i 1952 og Hesselberg i 1958.

2.3.3 Kulturhistoriske verdier

De kulturhistoriske verdiene er dels knyttet til den overordna eiendomsstrukturen i området, dels til de enkelte elementene i form av forhistoriske kulturminner, tun og bygninger. Eiendomsstrukturen omfatter inndeling i de ulike gårdsvaldene, og under dette forholdet mellom de opprinnelige gårdene og seinere fraskilte småbruk og tidligere husmannsplasser. Plasseringen av tunene i landskapet og formen på tunene er viktig for å forstå historien og for opplevelsen. Vegetasjon/beplantning er også en del av helhetsbildet. Bygningene er de mest framtredende elementene i tunene. I dette området er bygningene på de minste bruka i hovedsak de mest ombygde, her er også mange nyere hus. På de største gårdene er det et relativt stort antall verneverdige bygninger, både våningshus, sidebygninger og stabbur. Driftsbygningene er mer ombygde.

2.3.4 De enkelte gårdene

Oversikten over de enkelte gårdene finner du her -> Presentasjon av de enkelte gårdene

2.4 Biologiske verdier

Oversikten finner du her -> Biologiske verdier

2.5 De fire verdikriteriene

Helhet: Dette er et stort og sammenhengende jordbruksområde, med lite innslag av annen arealbruk. Det registrerte området kan oppfattes som ett landskapsrom, eventuelt delt i to deler.

Kontinuitet/tidsdybde: Steinssletta har som jordbrukslandskap røttene sine helt tilbake til yngre steinalder (ca. 3500 f. Kr.), og har sannsynligvis vært i kontinuerlig drift fra ca. 2000 f. Kr. Kulturminner som gravhauger viser tidsdybden tilbake rundt 2000 år. Mye av åkerjorda må ha vært i drift gjennom lang tid. De mindre arealene med beitemark har i løpet av de siste 50 år gått ut av bruk, men ligger her fortsatt og kan ryddes tilbake til sitt tidligere preg. Her er også et godt utvalg av eldre bebyggelse som er lite endret.

Representativitet/særpreg: Steinssletta er representativt for Østlandets innsjø- og silurbygder, men tilsvarende områder finnes ikke andre steder enn ved Tyrifjorden i vårt fylke. Særpreget er blant annet knyttet til særlig verdifulle elementer som Halvdanshaugen og tunet på Stein med kirkeruinen.

Formidlingsverdi: Steinssletta har en sentral beliggenhet og har blitt et ”begrep” for dem som kjører på E 16. For forbipasserende har området en umiddelbar tilgjengelighet. Steinssletta inneholder et mangfold av ulike kvaliteter som har formidlingsverdi innenfor mange fagfelt.

Elementer som Halvdanshaugen og storgården Stein gir området en sentral plass i Norges-historien og dermed stor symbolverdi.